Det hele startet i 1996 med Kvinner på randen av en oppskrytt aften på den intime scenen på Den Stundesløse i Bergen. Resultatet var strålende kritikker og 4 måneder med utsolgte hus.

Oppfølgeren på Rick´s i 1998; Kvinner på randen av en oppskrytt aften Del 2 resulterte igjen i strålende kritikker, syv måneder med utsolgte hus og tidenes revysuksess i Bergen. De gode kritikkene i Oslo pressen med blant annet terningkast 6 i både VG og Dagbladet førte til at forestillingen ble satt opp i Oslo.

Etter suksessen i Oslo stod så resten av Norge for tur. Fra oktober 1999 til april 2000 turnerte "Kvinnene" land og strand, krok og avkrok i Norges land. Tilsammen 110.000 mennesker så Kvinner på randen av en oppskrytt aften Del 2.

Suksessen førte til at "Kvinnene", som nå hadde forkortet navnet til Kvinner på randen, fikk eget show i NRK i beste sendetid på fredagskvelden våren 1998. For dette mottok de prisen for beste underholdnings-program 1998 under Gullruten på TV2. Høsten 1999 var Kvinner på randen igjen å treffe i de 1000 hjem med åtte nye programmer på NRK

Åtte år på randen

”Kvinner på randen av en oppskrytt aften”
Premiere på Den Stundesløse 1. februar 1996. Spilte t.o.m. 24 april.

”Larsen Spesial”, TV-serie på NRK 1
Premiere 19. april 1997. Kvinnene medvirket i studio og med forhåndsinnspilte innslag.

”Kvinner på randen av en oppskrytt aften, del 2”
Premiere på Rick’s, 14 august 1997. Oslo-premiere i november 1997 Nye forestillinger i Bergen fra januar 1998.

”Kvinner på randen av en oppskrytt TV-aften” , TV-serie på NRK 1
Premiere 24. april 1998. Syv programmer. Fikk Gullruten i 2001.

April 1998: Sketsjen ”Brannsupporteren” er med på cden ”Vi é Brann – Bergens stolthet”, utgitt av Brann Supporter Team

Oktober 1998: Nye forestillinger i Oslo, spilles ut mars 1999.

”Kvinner på randen av en oppskrytt TV-aften” , TV-serie på NRK 1 Premiere 10. september 1999. Åtte programmer.

November til desember 1999: Turné til Rosendal, Sandefjord, Sogndal, Voss og Stavanger.

Februar til april 2000: Turné til Skien, Drammen, Lillestrøm, Haugesund, Bodø, Tromsø, Harstad, Bryne, Trondheim, Førde og Ålesund.

”Kvinner på randen rir igjen”
Premiere i Teatergarasjen, 15. februar 2001. 30.000 billetter solgt på forhånd. Spilles frem til september. 55.000 ser forestillingen, noe som er tidenes teatersuksess i Bergen. Oslo-premiere i september 2001 – spilles frem til februar 2002. Kvinner på randen passerer 200.000 solgte billetter.

September 2001: Kvinner på randen mottar trofeet for beste ensemble da Komiprisen deles ut for første gang.

Mai til juli 2002: Haugesund og sommershow i Tønsberg.

Oktober til november 2002: Turné til Stavanger, Skien, Drammen, Lillestrøm, Ålesund, Trondheim, Førde, Bodø, Tromsø og Harstad.

”Taxi, Taxi”, TV-serie på NRK 1 Premiere 1. november 2003. Åtte programmer.

”Kvinner på randen krysser sine spor”, Rick’s, 11. februar 2004

Åtte år på randen

De trodde det skulle vare tre uker. Nå har Kvinner på Randen rundet åtte år med sammenhengende suksess.

Som revolusjoner flest begynte historien om ”Kvinner på randen” over et glass eller tre. Datoen er for lengst glemt, men en sommerdag i 1995 ble en ny bevegelse født ved det runde bordet på Holbergstuen. Noen hadde snakket sammen og nå var de klare for å riste litt i det bergenske revyliv. Anførere var koreograf Hilde Sol Erdal og hennes mann, regissør Arvid Ones. Sammen ønsket de seg noe annet enn de vante revyene på Hotel Norge, med innleide Oslo-kjendiser og variabel kvalitet. Tiden var kommet for noe nytt og annerledes. Det var på tide å hente frem kvinnene. – Jenter fikk alltid balladene. De skulle stå og synge, ikke være morsomme, husker Erdal. Da hun tok opp telefonen for å ringe Marit Voldsæter betydde det begynnelsen på slutten for den gamle tiden. En ny epoke sto for døren.

Hentet Berge og Moberg fra Oslo
Marit Voldsæter visste straks hvem hun trengte for å skape den nye, kvinnelige humorgruppen. Den replikksikre 29-åringen fra Fyllingsdalen hadde god erfaring fra det lokale revymiljøet, men det var to utvandrede bergensere hun ville ha med seg på scenen. Fra teater- og musikalmiljøet hentet hun Kjersti Berge, som pleide å være med på de årvisse Festspillcabaretene i Bergen. Og fra musikkmiljøet vervet man Elisabeth Moberg, som jobbet som kordame og sanger. Moberg hadde jobbet med Voldsæter før, men hadde blandede erfaringer med humorforestillinger og var usikker på om det var verdt å reise fra sikre jobber i hovedstaden for å prøve seg i Bergen. Den skepsisen forsvant straks hun fikk se Voldsæter på Hotel Norge den sommeren. – Marit er utrolig musikalsk og ufattelig vittig. Hun er selve grunnen til at jeg ville drive med dette. Jeg så henne gjøre ”Jeanette” og opplevde en kolossal kjærlighet til denne kommunikasjonsformen!

Begynte med ABBA
Dermed var trioen komplett og klar for å skape en forestilling. Men hva slags forestilling? – Det eneste vi visste var at vi ville gjøre et ABBA-potpourri, sier Voldsæter. Stig Holmås, Ingri Lønnebotn og andre tekstforfattere ble hanket inn og et fargerikt typegalleri vokste frem. Brannsupportere, sludrete damer, pissetrengte mannfolk og andre karakterer kom til live, med levende mimikk og folkelig vestlandsspråk. Uten bestemte forbilder fant man frem til sin egne røffe, fantete stil. Innimellom vittighetene ble det dessuten plass til solide musikalske innslag. Hilde Sol Erdal kunne konstatere at jentene hennes mestret både å stå og synge – og å være morsomme. – Det er jo tre genuint talentfulle jenter. Ingen andre har det musikalske i bunn som de har. Jeg blir fremdeles rørt når de synger.

Premierenerver i Bergen
Premieren ble planlagt til høsten 1995, men måtte utsettes for å la andre bruke scenen. – Vi var sist i køen. Det var ingen tro på det, forteller Ones. – Vi følte oss som en undergrunnsbevegelse, sier Moberg. Natten før plakatene skulle trykkes fikk bevegelsen endelig et navn, inspirert av Pedro Almodovars film ”Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd”. – Vi kjente oss igjen i den absurde, spanske humoren, sier Voldsæter. – ”Oppskrytt” ble med fordi det er et morsomt ord, mens ”aften” ble brukt fordi vi ikke visste om vi skulle kalle det cabaret, revy, show eller hva. Vi hadde laget en ny form, som vi synes har gjort det bra, sier hun. Den gang var imidlertid kvinnene usikre på hvordan de ville bli mottatt. Ville folk komme? Ville de le? Ville de tåle den grove pissoarsketsjen? Torsdag 1. februar 1996 var det endelig tid for premiere på Den Stundesløse. Moberg husker fremdeles den kvelden som et av gruppens morsomste øyeblikk. – Jeg kvapp sånn! – Under pissoarsketsjen lo folk sånn at det var helt sinnssykt, det var en helt ny lyd! Og så vi som var redde for pinlig stillhet! sier Voldsæter. Så gikk det som det måtte gå – heftig jubel, rosende kritikker og suksess over natten. – Vi tenkte det ville vare i tre uker, sier Voldsæter. – Nå har det vart i åtte år.

Premierenerver i Oslo
Den første forestillingen fikk imidlertid ikke gå til den var utspilt. Etter kun en måned og noen dager måtte høygravide Kjersti Berge ta fødselspermisjon, selv om bergenserne ikke hadde fått nok. På klinikken gråt den nyfødte høylydt helt til de tre kvinnene stemte i med en av sangene fra forestillingen. – Da roet barnet seg med en gang. Hun hadde hørt det før, smiler Moberg. Neste gang man så trioen var det som faste oppkvikkere i NRK-serien ”Larsen Spesial” våren 1998. På sensommeren samme år kom de tilbake for fullt, denne gang på Rick’s. ”Kvinner på randen av en oppskrytt aften, del 2” var en oppjustering av den opprinnelige forestillingen, med noe nytt innhold, oppgradert produksjon og større scene. Igjen var suksessen sikret og innen oktober hadde man solgt over 25.000 billetter i Bergen, med ekstraforestillinger langt ut på nyåret. Før det skulle imidlertid kvinnene ta det store steget til hovedstaden. 4. november 1998 hadde Kvinner på randen premiere i Oslo. Og selv om anmelderne fra Akersgaten allerede hadde lagt sin elsk på trioen, sitret det i nervene til Moberg, Berge og Voldsæter. Ville østlendingene forstå dem? – Vi har aldri laget nummer som har handlet om Bergen, men spilt på lynnet, dialekten og det vestlandske. Altså måten vi er på. Vi har aldri laget lokalrevy, sier Voldsæter. – Men vi var veldig spente da vi kom til Oslo. Sto på scenen der og slo den første vitsen... – Hadde kjempestore ører, liksom, husker Moberg. – Og så lo de! gliser Voldsæter. – Og sånn har det vært Norge Rundt!

TV-debut for drosjesjåførene
Siden den gang har nemlig Moberg, Berge og Voldsæter blitt nasjonalskatter. I april 1998 dukket Kvinner på randen opp hos NRK, med til sammen syv programmer tuftet på sceneforestillingen, men med nye innslag og gjester i studio. Blant de nye figurene på skjermen var også de berømte drosjesjåførene. En umiddelbar slager, som siden har sørget for at de tre kvinnene aldri har en kjedelig drosjetur i Bergen. – Det er veldig gøy! Der er vi blant våre egne, sier Voldsæter. – Og det er bra, for vi tar veldig mye drosje, flirer Moberg. Den høsten fortsatte scenesuksessen i Oslo, hvor showet ikke var utspilt før etter 100 forestillinger, i mars 1999. Da var kvinnene for lengst hyret inn til en ny NRK-serie, med premiere i september. Og mens serien flimret over skjermene, forberedte trioen seg på å sin første turné. I løpet av vinterhalvåret 1999-2000 gjennomførte Kvinner på randen en seiersrunde som dekket så å si hele landet, fra Sandefjord i sør til Tromsø i nord, til stor jubel og baluba overalt.

Kvinner i Las Vegas
Da Berge, Moberg og Voldsæter endelig tok fri til påsken 2000 hadde de siste fire år gått med i en nærmest sammenhengende oppskrytt aften. Etter å ha snudd opp ned på folks ideer om hva et humorshow er, var det tid for å gå i hi og forberede et helt nytt show. – Det var veldig naturlig for oss å ta det opp en divisjon, sier Voldsæter. Man siktet seg inn på Teatergarasjen i Bergen og en forestilling som tok lys, lyd og scenebruk til nye høyder. – Det var en veldig svær produksjon, nærmest Las Vegas i norsk målestokk, sier Voldsæter. Kvinnene hyrte inn regissør Hanne Tømte og la seg i hardtrening, mens billettene forsvant så snart de ble lagt ut for salg. Da forestillingen ”Kvinner på randen rir igjen” hadde premiere 15. februar 2001 var allerede 30.000 billetter solgt. Og selv om truppen hang med hodet etter det de trodde var en svak førsteforestilling, var anmeldernes begeistring like stor som publikums. VGs anmelder trillet ikke bare en sekser, hun ga like godt Kvinner på randen en plass i evigheten med det samme: ”Med sitt særpreg, sitt talent og sin vitalitet har de skapt sin egen stil som kanskje går inn i teaterhistorien som ”På randen”-stilen.” (Astrid Slettbakk, VG, 16.2.2002)

Pause ble til nytt show
Med til sammen 55.000 publikummere satt forestillingen dessuten teaterrekord i Bergen før man flyttet videre til Oslo i september. Og da hovedstaden endelig hadde fått nok, i februar 2002, hadde kvinnene passert 200.000 solgte billetter i løpet av karrieren. Resten av året brukte gruppen på sommershow i Tønsberg og en ny turné landet over. Da siste sketsj var spilt oppe i nord et sted hadde damene jobbet med ”Rir igjen” i godt over to år. På tide med en pause, altså. Eller? Trioen, som også liker å tilbringe ferier og fritid sammen, har nemlig litt vanskelig for å koble helt av. Idéstrømmen vil visstnok bare ikke gi seg. Det planlagte friåret ble derfor avbrutt for å jobbe med et nytt tv-program, denne gang en slags absurd krimserie med både kjente og nye figurer. Under arbeidet med serien ”Taxi, taxi”, som ble sendt på NRK senhøsten 2003, satt gruppen like godt i gang med et nytt sceneshow også. Mens bergenserne løp til billettluken.

Ser tilbake – og fremover
Dermed er vi kommet frem til 2004 og forestillingen ”Kvinner på randen krysser sine spor”. Arvid Ones er tilbake som regissør, kvinnene er tilbake på Rick’s og som tittelen antyder er man klare for å kaste noen blikk bakover i sin egen historie. Samtidig vet alle at det ikke er godt nok å bare flyte på tidligere suksesser. Man må utvikle seg, forholde seg til alt som er skjedd siden gjennombruddet for åtte år siden, mener Ones. – Dette er mer nakent. Det er mer krevende for artistene. Man kan ikke gjemme seg bak flott lysdesign, sier han. Marit Voldsæter mener den nye forestillingen har mest til felles med de første, opprinnelige showene. – Det er mer rølpete og undergrunnsaktig i formen, sier hun. Ifølge Arvid Ones er den nye forestillingen mer preget av absurditeter og det uventede. Han vet at folk allerede elsker jentene, men tror også begge parter trenger noe å bryne seg på. – Hvis publikum får det de ønsker, vil de kjede seg, sier Ones. For Kjersti Berge, Elisabeth Moberg og Marit Voldsæter blir det uansett aldri kjedelig. Åtte års sammenhengende suksess har ikke gjort dem uovervinnelige. Foran hver eneste forestilling kjenner de frykten for å glemme linjene sine eller kjenne den flaue eimen av en vits som faller død til bakken. Begge deler har de opplevd før, bedyrer Voldsæter. – Jernteppe har vi hatt. Og det er ikke alltid folk har ledd, heller, nikker hun – og legger om til bredt, ”På randen”-bergensk:
– Så det der hakkje vært nokke problem!